Kaos, Krig og Kjærleik

Roberto Benigni – Europas Woody Allen – er tilbake. Irak-krigen er denne gangen bakteppe for en historie som omhandler De Store Evige Temaene. Benigni spiller selv hovedrollen som manisk distré poet på evig jakt etter sin utkårede, som ikke vil ha ham, og jakten ender opp i turbulente strøk i Midtøsten, med en arabisk forfatter og en slett lege i de øvrige birollene. Kaos, krig og kjærleik, altså. Og så litt morsomt, da.

Historien er sterk, karakterene er på tross av det absurde bakteppet gripende og levende, og Benigni spiller sin lidende naive hovedperson med overbevisning. Den særegne skrudde humoren blir nå og da litt påtatt, og visse scener (som der vår mann diskuterer livets mysterier med sin forfattervenn, sittende på et Saddam-skulptur-hode) blir noe overtydelige, men Benigni vet hva folket vil ha, og gir oss det elegant innpakket, akkurat som sist. Mannen er flink til å lage varm og nær film, men filmen sparker mest fra seg i Irak når desperasjonen senker seg og lukten av død og krutt er sterkere enn eimen av kopimaskin (jfr. La vita é bella) og flinkis-film. For Benigni er muligens for flink. Tydeligvis er han flink til å lage mer eller mindre den samme filmen i forskjellig innpakning også. Den er til gjengjeld verdt å få med seg.