Kaotisk turbulens

Sikkerhetsbeltet er festet, og jeg er klar for take off. På denne turen fra Lunar til Vivre Sa Vie er jeg blitt lovet en hardcore musikkopplevelse fra pønkbandet Kaospilot. Seks år etter at de kom med sin første plate er det igjen duket for..:

Hese skrik. Desperate riff. Sår stillhet. Brutal melankoli? Lydbildet er hardt gitardrevet, ofte overdøvet av kraftige trommer. Vokalen er frenetisk, i grenselandet mellom dissonans og melodi. Det er som om varm luft møter kald luft, og det oppstår turbulens, men ikke en «hvor er spyposen?»-form for turbulens. Nei, det er heller av den typen som gjør meg glad og sint på samme tid. Som får meg til å ville høre mer, samtidig som jeg ber om å få slippe.

Hver gang jeg føler at jeg ikke orker mer, roes tempoet ned. Når jeg så endelig har senket skuldrene, blir jeg vekket av et brutalt sammensurium av desorientert lyd. Det er disse taktskiftene, balansegangen mellom det mykt melankolske og det grusomt energiske, som gjør Shadows til en intens og nær plate. Som jeg elsker å hate. Eller hater å elske. I det jeg løsner sikkerhetsbeltet og krabber ut av flyvraket sitter jeg igjen med følelsen av å ha overlevd en flyulykke, bare for å bli overkjørt av et tog. For så å komme hjem og oppdage at jeg har vunnet en million i lotto.