Kiler med lånte fjær

For å kunne høre på Nathalie Nordnes debutplate Hush Hush på pc-en din, må du installere et program som i stedet for å hente musikken ut fra cd-platen spiller musikken direkte fra nettet. Sporene serveres i en ringende metallisk klang, jevngod med opplevelsen av en konsert etter å ha blitt rammet av en selvmordsbomber på veien. Ta det ikke som et innlegg i kopibeskytelsesdebatten. Bare en etterlysning, av kvalitetskontroll før nye løsninger innføres, og av logikk i at Nordnes påføres hengelås når de fleste internasjonale størrelser leveres som før.

For enn så lenge er ikke Nordnes en artist av internasjonalt format. At

Hush Hush henter sin inspirasjonen fra prozacmuntre Burt Bacharach og Hal David er åpenbart. At en artist som knapt har fått på seg russedressen mestrer ikle sine egne velskrevne låter et så naturtro 70-tallsarrangement er imponerende. Men hvem kan tilføre denne sjangeren noe nytt over 30 år etter at Dionne Warwick viste veien til San José?

Nordnes makter det kun i glimt, og hadde jeg kunnet spille av Hush Hush på pc-en min ville jeg brent sporene «All as one», «All or nothing» og tittelsporet «Hush Hush» over på en samler. Der ville de delt plassen store vokalbegavelser som Stacey Kent, Beth Gibbons og Lisa Ekdahl.