Kjære landsmenn

I en verden dominert av vold, råskap og begjær, der en internasjonal finanskrise – skapt av noen hundre ytterst grådige blåruss – har sendt verden ut i kaos og elendighet, er kongens nyttårstale årets siste anledning til refleksjon over de små og store ting.

Strategisk plassert etter kokte poteter, men før tredje akevitt, kan talen nå ut til brorparten av landets befolkning. Og de som klarer å høre forbi den noen ganger sløve diksjonen, vet at det finnes mye godt i kongens hjerte.

Han sier at Norge er et godt land å bo i, men at vi alle må ta ansvar for at landet er godt å bo i. For, sier han, vi kan ikke kreve mer av vårt samfunn enn det vi er villige til å yte. Kongen tar også et lite oppgjør med rasister og intolerante personer, og folk som mener at «alt var bedre før i tida», uten å virke moraliserende.

I løpet av drøye 1500 ord kom Hans Majestet med intet mindre enn sju referanser og siteringer. Her får Jan Eggum, Bjørnstjerne Bjørnson og Kjartan Fløgstad alle sine sekunder. Talens fonetiske høydepunkt kom imidlertid ved opplesning av navnet til den russiske cellisten Rostropovitsj – noe som på tampen av et år minner oss om at Kongen nok aldri blir nyhetsanker i Dagsnytt.

Men vi tar med oss budskapet: «Ask not what Norway can do for you, but what you can do for Norway».