Kjedelig på den dårlige måten

Da jeg var liten fikk jeg, i likhet med alle andre barn, høre at det var «sunt» å kjede seg, og at alle hadde godt av øyeblikk der det ikke nødvendigvis var lagt opp til at man skulle ha det så forbanna moro. I ettertid kan jeg forstå holdningen, og jeg anerkjenner at det kan være greit for et barn å ha det litt kjedelig en gang iblant. Uheldigvis for Corado begrenser denne positive tilnærmingen til kjedsomhet seg dessverre til barndom, for hadde den vært relevant i forhold til musikk ville debutalbumet deres hatt en viss egenverdi.

Det har det dessverre ikke. Corados debutalbum består av likblek gutteromsindie, som ikke tilfører noe som helst til sjangeren. Det er noe galt når en kan høre på en plate tre ganger på rad og ikke huske så mye som et refreng en halvtime senere. Svakheten til albumet som helhet ligger i utførelsen, rett og slett fordi det hele blir for pent, snilt og ufarlig. Skiva får et høydepunkt i P3-favoritten «We Got Nothing And We Are Not Going Anywhere», som gjestes av The Royalties, og sørger for at pulsen til skiva løftes opp fra hvilemodus i hvert fall for en liten stund. Resten blir, for mitt vedkommende, en forglemmelig affære. Synd, for bandet viser gode evner, og virker bestemte på å finne den perfekte popmelodi. Kanskje finner de den neste gang?