Kjipt behagelig

Norske David Ruiz’ debutalbum er i klassisk melankolsk visetradisjon. Han leverer godt håndverk, ingen tvil om at mannen kan kunsten å lage pulsdempende musikk. Men plata er tydeligvis Ruiz’ ensomme prosjekt, for alt annet enn hans vokal og gitarklimpring er skjøvet langt bak i lydbildet. Riktignok har han en pen, kontrollert og hes stemme, som utrykker melankolien i sangene og sikkert sjarmerer mange. Men å presse stemmen til hese toner gjennom hele albumet blir masete og påtatt, og gir et monotont preg i likhet med mye i den store «trist-med-gitar»-tradisjonen.

På noen få låter lar Ruiz med hell andre instrumenter slippe til, for eksempel i den country-inspirerte låten «Goldenstar». I et skjult spor er det endog allsang. Glimtvis slipper han stemmen sin fri, noe han burde gjøre oftere for å gi plata et bredere stemningsregister. Det er slike ting som løfter Ruiz vekk fra leirbålet det høres ut som han synger ved hele tiden. Men det kan jo være riktig hyggelig med leirbålmusikk, også inne i stua.

David Ruiz har levert et album som er godt for øret og emosjonelt, men akk så kjedelig. Med et større musikalsk register, kunne de ulike følelsene fremstått som genuine, i stedet for å drukne i en melankoligrøt.