Knask eller knep

En 70-tallsdrøm av et teaterorkester, smørsyngende skuespillere og et punk/emo/avantgarde-inspirert sceneshow gjør «De Sorte Gribber» til en interessant affære. Jonas Fjeld introduseres som det han egentlig er: Ikke en utgammel visesanger, men en romanfigur fra 1911.

Imidlertid er det ikke lett å få fatt på hva dette dreier seg om. Selvfølelsen stiger da en vag anelse om poenget oppstår – proporsjonalt med en nagende mistanke: De benytter talerstoler som rekvisitter: Har de jukselapper bak?

Men flott underholdning er det ikke tvil om at det er – og musikerne er gode: Tupert som en hottentott kommer saksofonist Kjetil Møster til syne der oppe på scenen da applausen sankes.

Han kommer tilbake etter en kort pause -g spiller videre i The Core. Som er et forrykende coltranekavaleri av en annen verden.

The Core balanserer hårfint mellom introvert kaos og repetative riff. Spissfindige rytmiske figurer går opp att og opp att, og holder publikum fanget. Møster hviner saksofonen i de lyseste lys, til musikken konsentreres i ekstase. Steinar Raknes glir gjennom vakre klanger ut i krumspring på basshalsens samtlige punkter.

Dette er proffe saker. Og alle sitter klistret. Å gjøre noe så vanskelig så nydelig å høre på, er en ufattelig flott tolkning av jazzens vesen.