Knuser IMF

Globalisering. En stor desillusjon

Spektrum forlag

Globalisering. En stor desillusjon handler ikke om globalisering, slik den litt klønete tittelen skulle tyde på, men er en knusende kritikk av Det internasjonale pengefondet (IMF).

Stiglitz beskriver hvordan IMF styres av en ideologisk tro på at privatisering, markedsliberalisering og en stram finanspolitikk er universalmedisin mot økonomiske kriser i alle land, og forklarer hvordan denne politikken mislykkes. Han bruker mange eksempler, og utdyper særlig krisene i Asia og Russland på 90-tallet.

Forfatterens alternativ er en Keynes-inspirert pengepolitikk med lavere rente når krisen rammer. Han åpner for en avgift for å trekke kapital ut av markeder, forlanger sosiale sikkerhetsnett, økt selvbestemmelse for mottakerlandene og transparens i IMF.

Stiglitz var formann i Clintons økonomiske konsulentråd, og deretter visepresident i Verdensbanken frem til januar 2000. I 2001 fikk han nobelprisen i økonomi, men frykt ikke. I boken finnes ikke en eneste graf. De økonomiske begrepene forklares på en lettfattelig måte som gjør at også legfolk kan henge med. Samtidig gjør forfatterens innsikt og insiderkunnskap denne boka interessant for de mer innvidde.

Det blir underholdende (men samtidig tragisk) lesing når IMFs inkompetanse og grenseløse arroganse avsløres. Når IMF nektet å gi lån til Etiopia selv om landets budsjetter var i balanse. Etiopia hadde regnet med u-hjelp som en fast inntektskilde. Landet ble også pålagt å liberalisere finansmarkedet for å få mer konkurranse mellom landene, og lavere rente. Da banklovgivingen ennå ikke var god nok, gikk mange banker konkurs, slik lokale etiopiske økonomer og regjeringen hadde forutsagt. Resultatet ble at bøndene ikke fikk lån til å kjøpe såkorn.

Noen ganger er eksemplene så utrolige at man spør seg om ikke IMF kan ha hatt bedre begrunnelse for det de gjorde enn de Stiglitz presenterer. Her ligger også det eneste jeg har å utsette på boka, at han noen steder ikke drøfter motpartens argumenter nøye nok. Forfatteren presiserer da også i forordet at dette ikke er noe akademisk skrift.

Den velformulerte og treffende satiren krydrer verket som egner seg både som innføring og videreutdanning om IMF. Når den i tillegg er kjemisk fri for konspirasjonsteorier, kan den anbefales også for de uomvendte.