Kødd eller ei

Publisert Sist oppdatert

Anmeldelse

# Jon Øystein Flink

# Bort med den dagen da Jón ble født!

# Cappelen

Gjør han narr? var et spørsmål som ble stilt da Jon Øystein Flink i 2003 debuterte med romanen Ole-Kristian Oksrød. Når man har lest Flinks andre roman,

Bort med den dagen da Jón ble født! tar man seg selv i å lure på det samme: Kødder han med meg? Har jeg tatt de riktige referansene? Hvis jeg leser dette på den måten, går jeg i fella da? Eller så kan man lese boka og gjøre seg opp en mening basert på det man nettopp har lest, uten å ofre det en tanke om dette er den «riktige» meningen. Jeg har gjort det siste.

Så hva synes jeg? Synes jeg Bort med den dagen da Jón ble født! er original, frekk, til tider morsom og i det hele tatt ganske merkelig? Svaret er ja. Synes jeg romanen som sådan er vellykket? Nei, det synes jeg ikke. La meg, for ordens skyld, begrunne både mitt ja og mitt nei, punktvis:

Originalitet: Romanen handler om Jhvh, Jón, Maria og tre vise menn og er en forvrengt gjenfortelling av juleevangeliet. Jhvh henger i en biljardhall, spiller fllipperspill og grubler over at et familiemedlem nettopp har dødd. Maria svinser rundt i den samme biljardhallen og prøver å sjekk opp Jhvh. Jón begår selvmord, og tre vise menn vandrer gatelangs i Oslo.

Frekkhet: Her er det mye å ta av. Et eksempel: Romanens åpningskapitel er eventyret om pannekaka, mer eller mindre ordrett fortalt.

Humor: Personlig har jeg sans for scenen der Maria lar seg tilfredsstille oralt av Jhvhs hund Trofast.

Generell merkelighet: Se de tre overnenvte punktene og legg til en gjesteopptreden fra en engel, en episode der biljardhallen forvandles til et gigantisk flipperspill og Maria tildeles rollen som kule og «Allelujah fra him’len lød» x antall ganger.

Vellykkethet: Flink kaster ut en rekke forskjellige interessante tråder, for eksempel den Job-inspirerte fortellingen om Jóns selvmord og den kvasifilosofiske «Var her her i går»-diskusjonen mellom de tre vise menn, som jeg ikke synes han makter å binde sammen til en meningsfull helhet. Det hele pakkes inn i et ekstremt repeterende, «Fosse gone Prøysen»-språk som i lengden er trettende og lite produktivt.

Powered by Labrador CMS