Komisk-shakespeariansk Fletfrid med tøffel
Klaus Hagerup
Bill mrk. egen utgang
80/60 kroner
Spilles til 27. April, 19.30
Lillesalen, Chateau Neuf
Man burde kanskje ikke komme i for nær kontakt med gamle damer som aldri fikk spille Lady Macbeth.
Studentteatrets seneste stykke, Klaus Hagerups
Bill. mrk. egen utgang, er en komisk skrekkhistorie om en grønn bondestudent og hvordan det går når hun leier hybel hos et gammelt, oversnilt ektepar. Tante Rut og onkel Mons, som de krever å bli kalt.
Det begynner så bra. Rett nok er ekteparet litt underlige, og Rut (Nina Eileen Sponnich) – unnskyld, tante Rut – har en utrolig sukkersur stemme, ekstremt hyggelig og samtidig med noe foruroligende i bunnen. Hun høres ut som en ullernsk Fletfrid Andresen som desperat savner sine daglige sigaretter, full av abstinenser hun for enhver pris vil dekke over. Onkel Mons (Dagfinn Mørkrid) subber dukrygget rundt henne, en tøffelhelt som innimellom får oppsiktsvekkende raseriutbrudd.
Men det virker tilforlatelig, og studentnovisen Vigdis (Hannah Jones) ser ingen grunn til ikke å flytte inn. Litt eksentrisme er bare sjarmerende. Hun aner ikke.
Et par ganger skjer det forandringer i stemning, i karaktertegning, i figurenes innstilling, som er overraskende på en så overraskende måte at det ikke er lett å svelge sammenhengen, verken for tilskuerne eller for Vigdis.
Det er som om manuset av og til er litt for fullt av morsomme vrier, og bare godt teater kan gjøre stykket til noe mer enn en småmorsom og tidvis springende trivialitet. Det mest imponerende med oppsetningen er hvordan de trass i denne springenheten klarer å få en helhetlig og sammenhengende forestilling.
Ruts stadige Macbeth-sitater viser dette tydelig. Måten hun snakker til publikum i et mørkerødt, nærmest blodig lys – de første gangene er dette bare en litt morsom idé. Men etter hvert virker det på oss, og i sluttscenen er det nesten blitt en tragedie av det, et amorsomt spenningsstykke med de sedvanlige blod- og gørringrediensene.
Denne sluttscenen kunne ha virket helt malplassert og påklistret. Men stykkets siste sekund, Ruts henførte-tragiske blikk mot himmelen, er akkurat som det skal være. På en eller annen måte er helheten beholdt.
Rut har hele tiden vært Lady Macbeth likevel.