Kommersiell undergrunn

Apoptygma Berzerk

Harmonizer

Playground/Nordic records

Er electronic body music (ebm) bare et finere ord for techno? Det kan man lett tro etter å ha hørt den nye cd-en til Apoptygma Berzerk. Det er i ebm-genren at APB har sitt utspring, sammen med grupper som Nitzer Ebb, the Nine Inch Nails og Front 242. Den danskfødte Stephan Groth startet gruppen i 1989, og siden har APB gitt ut sju cd-er. De har hatt særlig stor suksess i Tyskland, og har lokket både gothere og ravefolk ut på dansegulvet.

Men for hver cd APB har gitt ut har de blitt stadig mer kommersielle, og på

Harmonizer har de beveget seg et godt stykke vekk fra den dystre, tunge synthsounden som gjorde dem så store på den alternative tyske hitlisten i 1997 og 2000. Nå domineres lydbildet fullstendig av streite technorytmer. Det monotone og repeterende kompet kombineres som regel med en relativt melodiøs vokal, og kan med litt godvilje høres ut som Depeche Mode på technotrip. Når musikken til APB betegnes som dance-ebm crossover, er det fordi de kombinerer technoen med alt fra trance og house til pop. Dette kommer tydelig frem i førstesingelen «Until the end of the world» der det popete refrenget klistrer seg fast.

Det er mulig at produsent Alon Cohen må ta noe av skylden for at de tyske gruftiene (tysk for gother) nå rømmer dansegulvet. Cohen har tidligere jobbet med artister som The Cardigans, Ice T og 98 degrees, og er ikke akkurat bevandret i ebm-land.

De eneste sangene som skiller seg litt ut fra resten av technokjøret på Harmonizer er den behagelige «Pikachu™» og den Sneaker Pimps-aktige «Photoshop sucks». Her har APB valgt å roe ned tempoet, noe som lar sangen og melodien komme i forgrunnen. Dessverre blir dette to svært ensomme øyer i et hav av heseblesende og intetsigende techno. Denne musikken er nok mer egnet for dansegulvet enn for cd-spilleren hjemme. Og for all del, en sang som «Unicorn» vil helt sikkert lokke frem dansefoten hos noen hver, men det vil antakeligvis den nye hiten til E-type også.