Konsentrert Jokke

Enkelte anmeldere har hevdet at Terje Thorsen med denne diktdebuten representerer noe nygammelt, med sine påståtte referanser til Jan Erik Vold og Jack Kerouac. Det blir altfor lett og upresist.

Men om man er velvillig og trekker det litt lenger, kan det likevel være noe i disse navnene. For om du slår sammen Vold og Kerouac og setter melodi til ville det nok lignet ganske mye på Joachim Nielsen. Trekker du så fra melodiene til Nielsen igjen og konsentrerer språket i tekstene hans ville det nok lignet en hel del på Terje Thorsen.

Det vil likevel ikke si at Thorsen er en like god poet som det Nielsen var. For mange av diktene hans er så korte og konsentrerte at det blir vanskelig å få skikkelig tak på dem og forstå hva Thorsen egentlig prøver å si. Det er som regel når han lar språket få litt plass, og er mindre slepphendt med metaforene, at han blir virkelig interessant. Jo lenger diktene hans er, dess bedre blir de. Det avsluttende langdiktet om jeg-personen som går gjennom Oslo mens han filosoferer og føler er nesten som en novelle å regne, og det absolutte høydepunktet. Hadde han skrevet ut alle diktene på en noenlunde lik måte kunne dette blitt riktig så fint, for det er her han virker mest komfortabel. Kanskje neste Thorsen-utgivelse burde bli i form av kortprosa?