Konstant på gråten

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Teater

Av: Kjersti Annesdatter Skomsvoll

Scene: Nationaltheatret

Med: Anne Marit Jacobsen, Nils Golberg Mulvik

Den prisbelønte boka til Annesdatter Skomsvoll har blitt teater og spilles i disse dager for et utsolgt publikum på Nationaltheatrets Amfiscene. Det var hovedrolleinnehaveren selv, Anne Marit Jacobsen, som tok initiativet til dramatiseringen, og sammen med forfatteren har hun utarbeidet manuset til Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Med Jacobsens personlige engasjement og Margreth Olin som regissør, framstår stykket som et vanntett prosjekt. Likevel er det noe som skurrer.

Mathea (Anne Marit Jacobsen) opplever at mannen hennes, Epsilon (Nils Golberg Mulvik) dør på sin aller første dag som pensjonist. Et tragisk utgangpunkt for en historie. Hele første akt er som en lang monolog, hvor Mathea tråkker rundt på det grønne teppet, iført tøfler og en sliten kjole. Hun snakker rørende om alt det fine hun savner med mannen sin, og kjemper konstant mot gråten som presser seg på. Hun er redd for å gå ut, redd for naboene og redd for å dø. Det hele er intenst, og på én måte også gripende, men det er som om regien litt for tydelig sier «her gråter du», «her kjemper du mot gråten», «her gråter du nesten» i hver eneste scene.

Det eneste som letter litt på det tunge, nesten håpløse stemningen, er Jacobsens energiske tolkning av en litt barnslig og naiv kvinne, som setter i gang prosjekter for å fortelle verden at hun har levd. Mathea vil grave ned telefonen i en fremtidskapsel, men tenk hvis den ringer. Også den unge utgaven, eller minnet, av Epsilon utgjør et friskt pust i den etter hvert nokså monotone regien.

Selv om Mathea til slutt finner en vei ut av den bunnløse sorgen, gjør ikke Olins regi det.