Kontrollert kaos

«Jeg har lest et sted at menneskehjernen trenger forvirring og uro, det kommer ingenting ut av klarhet.» Dette sier en av rollefigurene i Et spansk stykke, som jeg nå prøver å skrive anmeldelse av. Stykket er et teater i et teater, en russisk babusjka-dukke, hvor lag på lag avdekkes. I tillegg bjeffer det mot samfunnet. Forestillingen omhandler et fiktivt spansk skuespill ført i pennen av en fiktiv spansk dramatiker, Olmo Panero. Sånn går det: fem skuespillere øver til et spansk stykke. Plutselig bryter de ut av rolle, og kritiserer i monologer både teatret, regissøren og dramatikeren, alt med ironi over seg selv som skuespillere. De snakker om hvor vanskelig det er å være skuespiller, og hvor usikker man kan være, både på rollefigur og publikum.

Puh. Det er vanskelig å skrive anmeldelser. Jeg blir i tvil om det jeg skriver er riktig.

Uansett: I det spanske stykket (som de øver på) møter vi en mor og to døtre som begge er skuespillere. Den ene er en primadonna, den andre er en grå mus som øver på et mindre kjent, bulgarsk stykke, som man også får utdrag av. Fortellingens ramme er synet på teatret fra innsiden, og scenene veksler mellom krangel og komikk. De flytende overgangene gjør at det noen ganger blir vanskelig å skille mellom illusjon og virkelighet.

Dette ble bare rot.

Tilbake til stykket: Moren har tatt seg en ny mann, og de samles til familiesammenkomst. Denne utvikler seg til en real krangel, hvor champagnen spruter, kakene flyr veggimellom og panikkanfall bryter ut.

Scenografien kunne vært tatt ut fra hvilken som helst Almodovar-film; en fargerik stue med stygge lamper og klokker, samt et parkanlegg, iscenesetter et komisk drama med flammende følelser.

Skjønte ikke helt de klokkene, egentlig.

Skuespillerne er alle dyktige, men den som briljerer er Nils Ole Oftebro. Han er (i selve stykket) en ekspert på taperroller, og spiller (i det spanske stykket) en «dott uten moral». Selv om ensemblet går inn og ut av rolle, og selv om de plutselig bryter ut i en flamenco, funker det, fordi den naturlige spillestilen gjør at man aksepterer alt som skjer. Og når en vegg plutselig deiser ned og nesten treffer Oftebro, hyler man av redsel, fordi man tror på det.

Det er kaos, men det er under full kontroll.

Håper du skjønte hva jeg mente.