Korthuset står

Det er de som vil påstå at The Darkness’ 2003-debut Permisson To Land gav dagens rock et velfortjent tupp i ræva. Disse tar feil. De eneste som fikk seg et tupp av The Darkness var anmelderne, som måtte finne ut av om de kødda eller ikke, og dermed om de skulle like dem ironisk eller seriøst. Men like dem skulle de. De var jo så overraskende bra.

Men så var det andrealbumet, da. Andrealbum er i dag stort sett ansett som en prøve på bands evne til å utvikle seg og gi ut noe folk ikke har hørt før, hvilket selvfølgelig hadde vært selvmord for et band som The Darkness. The Darkness har ingen subkultur å støtte seg på salgsmessig, og deres eventyrlige suksess med Permission To Land skyldtes, foruten glimrende sangskrivertalent og en vokalist fra himmelen, en sjeldent nøyaktig blanding av ironi, skamløshet, arroganse, nostalgi og sikkerhet på egen seksualitet. Hvis The Darkness hadde blitt for tullete, for seriøse, for nostalgiske osv. hadde hele skiten falt sammen som et korthus. Dette er de tydelig klar over, litt anti-dopmessing på førstesingel «One Way Ticket» og julebjeller på «Seemed Like A Good Idea At The Time» til tross.

Så ja, dette er The Darkness, og nei, det er fortsatt ikke dårlig. Det er fortsatt høy kølle og brunstige riff, og det er faktisk fortsatt verdens nest beste gimmickband etter Dread Zeppelin.