Kos. Nå.

Proffsurfer Jack Johnson sitter på en eksotisk strand, under et sympatisk kamanitre, klimprer på en sympatisk gitar og synger sympatiske sanger om bananpannekaker, sepiafarget kjærlighet og om å late som om det er helg hele uka.

Som tidligere leverer Johnson en nesten irriterende fengende gitarpop godt polstret med Hawaii, hygge og dus vokal så man liksom kan høre lyden av tropiske bølger i bakgrunnen. Sannelig har ikke antikrigsbevegelsen smøget seg inn her også, men i denne mannens usannsynlig godstemte verden blir til og med temaer som krig og døende babyer koselig. Hvor skummelt er ikke det?

Johnson har mye til felles med sine kollegaer Ben Harper og John Mayer, og sjangermessig føyer

In Between Dreams seg således inn i en lang rekke temmelig like plater. Koselig er det okke som, og svært selvbekreftende dersom livet ditt er perfekt. Kjærlighetssørgende bør skygge banen snarest.

Burde jeg nevne noe mer enn at plata er koselig? Det er muligens ikke så mye annet å si, og det er i seg selv et faktum som trekker plata et stykke ned i den myke sanda. Men for all del, det er ingen som klager over for få mareritt, og svært få som klager på konstant godvær. Ikke vær så grinete. Nå skal vi jo kose oss, for pokker.