Kosmiske fristelser

Én fot i verdensrommet, den andre på gasspedalen i en trimmet Trabant på Autobahn. I bagasjerommet finner vi Laika, som snart skal ut på langtur, i baksetet de tyske 70-tallskrautrockerne i Can i høylytt krangel med de mangslungne loungerockerne i 90-tallets Stereolab, ved rattet Haugesund-kvartetten The Low Frequency in Stereo med et halvt øye på veien og ørene på stilk.

Kanskje snapper de opp noe. Siden sist har firerbanden uansett ryddet litt i sitt ganske så omfattende lydunivers, fjernet seg ytterligere fra den innoverskuende Mogwaiske post-rocken som dominerte førsteskiva, og søkt mer tilgjengelighet, mer kontrollert lekenhet og mer space-rock. Det betyr mellom annet gitarhuggende nyveiv, en heidundrende timinutters drone-instrumental som river i hår og hud, omfattende bruk av rhodes og stratosfærisk kling-klang, samt mye god støy.

Muligens skal man ha en del vekttall for å henge med gjennom hele skiva; hva LFiS kommer med her er nemlig ikke lettbeint stoff. Den postmoderne distansen og følelsen av fremmedgjorthet i storbyen er f.eks. vevet inn i hyperintrikate lydtepper som krever tid å bli kjent med. Belønningen er til gjengjeld særdeles givende, og prov på LFiS som et av de mer interessante og sjangerfornektende bandene i steinrøysa.