Kostymedrama i fåreklær
Christophe Gans (regi)
Ulvenes klan
144 min
Et fryktinngytende udyr flerrer opp kvinner og barn på den franske landsbygda i filmen
Ulvenes klan.
Det var i 1760-årene at udyret hjemsøkte den sør-franske regionen Gévaudan og fikk selveste Kong Louis XV til å tvile på sin absolutte makt. For å roe befolkningen fikk han tatt livet av en stor ulv, men drapene tok ikke slutt av den grunn.
Disse faktiske hendelsene er bakgrunnen for filmens handling, der naturforskeren Grégoire de Fronsac blir sendt til Gévaudan av kongen for å samle informasjon om udyret. Under jakten forelsker Fronsac seg i Marianne, den betagende datteren til en lokal aristokrat, mens hans trofaste hjelper irokeser-krigeren Mani stadig havner midt i spektakulære kampscener. I bakgrunnen lurer udyret og sørger for at yndige bondepiker ender opp som maltrakterte lik.
Regissør Christophe Gans bretter ut en historie som både skal gi oss action, kjærlighet og horror; alt innenfor rammene av et klassisk kostymedrama. Men filmer som vil være veldig mye blir ikke så lett vellykket. Her drukner skrekken i alle actionscenene og spenningen brytes generelt opp av det romantiske innholdet. Filmen kan sies å mangle den uhyggestemningen Tim Burton hadde i Sleepy Hollow, og ønsket om å ha en fot i flere genrer gjør filmen altfor fragmentert.
Manusforfatter Stephane Cabel hadde vært tjent med å sy historien bedre sammen. Slik filmen er nå virker for eksempel irokeser-indianeren, som også er kampsportekspert, utelukkende som et påskudd for heidundrendes slåsskamper ettersom han til stadighet meier ned horder av blodtørstige franske bønder. I tillegg brukes ubehagelig mye tid på å vise Fronsac på horehuset der han letter på trykket mens Marianne gjør seg kostbar. Det skal riktignok vise seg at horen, i Monica Belluccis skikkelse, er femme fatale av verste sort og sitter på nøkkelen til løsningen av mysteriet. Men dette er et godt eksempel på den typen omveier filmen tyr til for å formidle historien.
Ulvenes klan fortoner seg kanskje som en usannsynlig røverhistorie, men filmen er ikke uten lyspunkter. Mot slutten byr filmen på mer spenning og fartsfylt handling, og slåsscenene integreres på en fornuftigere måte enn tidligere. Gans makter å bevare fokus, og til tross for 1700-tallskostymene velger filmen å være et actioneventyr.
Det er ingen dum idé å ville modernisere en sliten genre som kostymedramaet, der tilskueren vanligvis inviteres til et sorgløst dykk ned i tidligere tiders overklasse. Men regissør Gans har nok hatt litt for storslagne ambisjoner. Hans lidenskap for tegneserier og Hong Kong-action har resultert i en snodig kombinasjon av genrer som er nok til å gjøre noen hver forvirret. Men én ting levnes det ingen tvil om. Udyret er menneskeskapt. Og hva er vel mer naturlig enn et dataanimert monster i 1700-tallets Frankrike?