Kraftløst sprengstoff

Med tittelen i bakhodet forventet jeg dynamitt på galleri 21:24, eller enda bedre: noe skikkelig provoserende. Litt skuffet over at det er rom og ikke GHB i glasset mitt, må jeg tidlig innse at jeg ikke skal få se noen av delene. Kunstneren forteller meg at målet med utstillingen var å iscenesette samlebåndsproduserte manneting med kontrasterende vitale og organiske former. Mellom en boksering og et slags svijern har han plassert noen uformelige klumper, som er overraskede belivede til å være av polyester. Likevel føles kombinasjonen omtrent like kontrastfylt som hummer og kanarifugl – forskjellige ting i tilfeldig sammenheng.

Et minutt senere, på 21:25, venter en mer imøtekommende utstilling. Seks skisser av pappkaffelokk og en riktig fin mosaikk av flaskeskår? I Jumped in and Then I Drowned formidler visstnok følelsen av å dukke ned i noe til det blir en besettelse, enten det er å tegne kaffelokk eller samle glasskår på stranda. Jeg trodde det dreide seg om kommersialisme og kafékultur. Så feil kan en lekmann ta.

Etterpå føler jeg meg verken provosert eller særlig mye klokere. Man kan spørre seg om ikke kunstakademiet har tatt idealet om den misforståtte Kunstner litt for seriøst i arbeidet med å fostre den nye generasjonen kunstnere.