Læremester

Svein Jarvoll

Et hvilket som helst glass vann

Gyldendal (144 s.)

Et sted skriver Svein Jarvoll om Jon Fosses stillferdige svar dengang

sistnevnte ble spurt om hvorfor han skriver så klart. Fosse svarte at dette kom av

at drømmene hans var enkle og klare. Jarvoll, på sin side, drømmer ifølge

ham selv i fremmedord.

Hvordan en drøm i fremmedord forløper, sees ikke klarere ved å lese Jarvolls andre essaysamling

Et hvilket som helst glass vann. Også Jarvoll kan skrive klart; hans presise beskrivelser, det være seg av et glass vann, forskjelligartede gråfarger eller et glimt av glenne i skogen fra et tog i fart, er i seg selv nok til å gjøre denne boken anbefalelsesverdig. Allikevel kan drømmebeskrivelsen være instruktiv for leseren. For det første fordi en fremmedordbok, eller kanskje heller en god norsk ordbok, kan være tilrådelig å ha for hånden under lesingen, idet Jarvoll er sjeldent glad i ord, både i ordene selv, deres opphav og iboende potensial for beskrive verden. For det andre: Fordi replikkvekslingen mellom Fosse og Jarvoll finner sted på Biskops-Arnö, et svensk tilsvar til Forfatterstudiet i Bø. På begge disse stedene har Jarvoll vært engasjert som lærer. Dette alene er nok til gjøre ham interessant, idet han dermed er med på å forme ung norsk litteratur.

Jarvoll er født i 1946 eller \'51, alt etter hvilket av smussomslagene til hans tidligste bøker en følger. Han debuterte med en diktsamling i \'84, senere fulgte en roman og en novellesamling. Han blir ofte slått i hardtkorn med vennene Ole Robert Sunde og Tor Ulven, sammen utgjør de åttitallsgenerasjonen i norsk litteratur. Sunde har blitt mer og mer obskur; stadig flere oppdager den avdøde Ulven; Jarvoll har med Et hvilken som helst glass vann blitt enda mer tilgjengelig.

De ti siste årene har Jarvoll stort sett skrevet essays, ofte det han kaller

skjønnlitterære essays, og med denne utgivelsen blir det enda klarere at essayene kan leses i forlengelsen av romanen og novellene; hele prosaforfatterskapet henger sammen. Denne gangen er imidlertid brorparten av de 16 essayene publisert før, gjerne som forord, etterord eller bidrag til andre utgivelser. De opprinnelige formale kravene til disse tekstene gjør dem klarere i formen enn tilfellet var i Melbourne-forelesningene, Jarvolls forrige essaysamling. Et gjennomgangstema er det lille og store; dråpen og pytten, punktumet og setningen, eller veggmalerier hvor store djevlefigurer utgjøres av identiske små.

Et sted skriver han at man ikke kan lære noen å skrive; man kan bare lære noen å lese. Derfor er det som om denne boken er en forlengelse av hans lærervirke; gjennom Jarvolls lesninger av litteratur, veggmalerier eller vannglass kan en kanskje, i glimt, igjen lære å lese verden, for å bruke store ord, eller i alle fall skjønne at et glass vann også kan leses, også kan si noe om tingenes tilstand.