Langkort

Jeg tilhører den delen av menneskeheten hvis hjerne spacer ut dersom noen gir veibeskrivelser og handlingsreferater. Romklang er full av begge deler. Det liker jeg ikke. MenRomklang har også treffsikre partier, lett forskrudd naivitet, enkle, detaljerte observasjoner, subtile stemninger; en fortelling om et brudd og et tomrom, etterfulgt av en trang til å omgå alle følelser, relasjoner og virkelige minner; og kun gi plass til de enkleste, trivielle gjøremål; bære en tung veske, stå opp om morgenen, beskrive veiruter. Hovedpersonens manglende evne til å ta tak i omgivelsene og sitt desperate indre er godt framstilt, og gir befriende få assosiasjoner til den gjengse ung&frustrert-romanen.;

Men det er vanskelig å formidle tomhet og følelsesmessig avstumpethet gjennom tom og følelsesmessig avstumpet form; distansen til livet er samtidig det som (jeg antar) ønskes formidlet, og det som gjør boka tidvis uengasjerende og repetitiv. Trivialitetene overskygger fortellinga, formålet, personene forblir nakne navn. Den kortprosaiske, stream-of-consciousness-stilen mister futten i romanform, og alle avstikkerne og tids- og steds- og aldershoppene som foretas gir mistanke om at Homlong er bedre på å skrive nettopp kortprosa. Det er han sikkert ganske god på.