Lånt lys, matt skinn

Alle ting skinner

Forlaget Oktober (320 s.)

Først en følelse av skam, pinlig avsløring. En hel roman bygget over motiver, tema, strukturer fra en annen, allerede skrevet og mye lest roman? Sammenfallene mellom

Alle ting skinner og Don DeLillos White Noise er overveldende mange og vesentlige. Øybø har rett og slett tatt DeLillo under armen og latt seg føre tvers gjennom sin første bok.

Så en lettelse, når jeg ser hensikten. At motivenes gjenbruk ikke vil gjøre dem utvasket, men skal få dem til å skinne med dobbel styrke. At når postmoderne språk og bilders selvreferering er et tema i begge romanene, blir det i seg selv et poeng at den ene romanen refererer den andre, og dermed seg selv.

Over et katastroferammet og frossent Oslo løfter en allvitende forteller seg opp og sirkulerer rundt selvbevisste, urbane mennesker. Over hovedperson og historie-stipendiat Otto. Over fortiden hans, som han har glemt, over ekskjæresten hans, som tok sitt liv i sorg over at virkeligheten bare blir en glemt ramme rundt drømmene vi drømmer om den, ordene vi bruker om den, meningen vi tillegger den. Og over terroristene som får folk til å våkne fra denne dvalen.

Det er et sveip av skjebne i hvert snøfnugg, sier fortellerstemmen i Alle ting skinner. Men skinner de magisk, elektrisk, slik alle ting gjør i White Noise? Nei. Om plagieringen ikke er skjedd ved en glipp, blir den en glipp likevel. For der Alle ting skinner låner sitt lys fra forbildet, blir resultatet bare et matt skinn. Det som gjør meg fascinert, grepet, glad i Alle ting skinner er ikke at den svever høyt eller stikker dypt som DeLillos tekster. Det er at den står så støtt og favner så bredt. Øybøs debutroman er noe så sjeldent som et anstendig forsøk på å favne livet. Og noe så sjeldent som en bok som er noe annet enn den tror den er.