Lavt svev

Beates datter Fie er lys. Lett til sinns. Stillferdig. Barnslig. Fem år og syv måneder. Fie er død, og Beate kan ikke gråte over sin døde datter fordi hun ikke fortjener det, ussel og monstrøs som hun er: Hun elsket henne ikke. Ikke nok. Ikke som ekte mødre.

Engel av nylon en en vakker bok som viser at mødre også kan tvile. Mødre kan bringe velsignelse og forbannelse, mors-spøkelser kan hjemsøke flere generasjoner. Men problemer kan løses i en roman med en utpreget psykologisk-analytisk struktur: Beate forteller en historie som er forvridd av hennes egne traumer og tvangstanker, en historie full av sprekker. Når Uri nok en gang skriver en roman der hovedpersonen utleveres til leseren, er det likevel denne gangen med mer varme enn distanse. Stakkars Beate. Stakkars søsteren hennes og mannen hennes. Og å så deilig når det går bra til slutt, så gripende gladtrist når knutene løser seg. Det er sentimentalt og sobert i akkurat passe doser, det tipper ikke over i føleri. Men dessverre: Heller ikke ofte nok i poesi.

Presise psykologiske skildringer og en virkelig velkomponert, organisk tekst gjør i dette tilfellet helheten så virkelighetsnær at det av og til flater ut, rent språklig. Det monologiske grubleformatet blir nesten pertentlig ryddig og lavt under taket. Særlig blir det tydelig fordi det gjøres et unntak, i åpningen av romanen der en engel gjør en kort visitt som fortellerstemme. Denne romanen kunne godt ha svevd litt lenger, for med sin trøstende optimisme og sitt budskap om trygghet og kjærlighet, er den virkelig ganske engleaktig.