Leken dame

«Det vesentlige er, at han setter sig i beredskap, så han kan ta i mot en idé, om den skulde finne på å besøke hans pannehule!» Arnulf Øverland om Dikteren. Hukes bruk av ta i mot er motsatt, hun henvender seg ut med befaling eller oppfordring til å være med på leken. Her er det leseren som skal sette seg i beredskap.

Det er for så vidt premisset for at lyrikken skal være fruktbar: Tål at dikteren føkker med det du er vant til. Disse diktene tas (lekende) lett i ett jafs. Det er realistisk å harve over boka på under en halvtime, sånt må være lov med moderne greier.

Vel, noen av diktene er bitvis montert av andres tekster. Noen dikt er rene samtaler Huke har lyttet til. Sistnevnte tekster framstår som malplasserte. Noen dikt er utelukkende fra Hukes hule.

Samlingen er kapittelinndelt. Muligens skal det sette rammer og hjelpe leseren, imidlertid er det vanskelig å skjønne hvor hun vil. Det er de gjennomgående temaene som limer permene her. Det er en broket miks med røde tråder: Barnelek, geologi, motorens tidsalder, kroppslig tilfredsstillelse og mer. Her presenteres originale sammenhenger. Det er artig at berg og naturmiljø kan gi erotiske assosiasjoner så dampen står. Språket er ekte – en nøysom penn skåner oss for sjelfulle ord som står og skryter.