LES DETTE!

Du er heldig. Heldig fordi du leser denne anmeldelsen. Det gjelder Tor Konstalij. Nå har du navnet. Stikk og kjøp plata før det stusselige førsteopplaget er revet bort, for det burde det bli. Revet bort foran fjeset til Håkon Moslet, VG og resten av markedsmakta. Men i frykt for at Tor ikke får den hypen han fortjener, skal jeg her gjøre mitt beste for at flest mulig plukker opp plata hans, i rettferdighetens navn.

Det første man hører på

Down Like a Dog er Tor Konstalijs smatting, blandet med stolknirking og putegnikking. Så begynner en spinkel gitar å vugge. Lydbildet er nakent. Man hører at musikken resonerer i bedehusveggene – eller hvor det enn er innspilt. Det ærlige lydbildet er en naturlig attributt til Tors vokal, som er en slags sær blanding av Elvis Costello og Tom Waits. Ellers høres blant annet banjo, bedehuspiano og 80 år gamle kordamer (!). Det er ekte, skjørt, og fantastisk. Musiseringen er glitrende – akkurat skranglete nok til ikke å virke påtatt. Og Tors vokal fortjener slik oppbacking: han vrenger sjelen i sin hymne til den døde fuglen; «Oh don´t be sad», synger han, og jeg tror ham, men blir trist som faen likevel.

I presseskrivet heter det at Tor Konstalij er et friskt pust i en overbefolket sjanger – kassegitarsjangeren. Det er helt sant. Med Down Like a Dog gir Tor finger’n til mektige platesjefer med artister uten talent. For her mangler det både penger og sminke, men ikke talent. Tor leker ikke artist. Han er en av de ekte. Hør bare nevnte «Don`t be sad» og «Stuck in a game», som er det nydeligste siden 2002, for å trekke ut ett par eksempler.

Min mann Tor har laget årets norske plate. Den gjennomsyrer meg med lettelse. Lettelse over at det finnes mennesker der ute som kan begå slik musikk. Jeg håper noen spanderer øl på denne karen fort, og forteller ham at han aldri må gi opp, aldri la seg demotivere, aldri fortvile over labert platesalg. Jeg skåler for deg, Tor!