Lett

En skulle vært britisk popstjerne i San Francisco på syttitallet. Da livet var lett. Og spilt i Golden Gate Park. For fans med slengbukser og blomster i håret.

Bandet med det lange og rare navnet er ute med andreplata med det enda lengre men litt mer forståelige navnet. Som det står å lese på bandets Myspace-side er bandet inspirert av både 60- og 70-tallet. Nostalgi til foreldregenerasjonens ungdom. I form av melodisk og velblåst lettrock.

Selv om jeg ikke liker lettøl så godt, eller Cola Light (eller Pepsi Max – Gud forby), så er det en del lettprodukter jeg kan like. Lettmelk, for eksempel, eller lettsaltet potetgull.

Stilmessig minner dette veldig om Bowie. Det er Bowiesque. Men det er litt mer rock, det hintes til The Who, Queen og (gammal) Springsteen i gode monn her. Men igjen, så er det såpass lett utført og produsert at det kunne blitt litt kjedelig hadde det ikke vært såpass gjennomført og velkomponert. Tidvis veldig gode melodier, oppfinnsom koring, og gjennomført god instrumentføring. Stødig.

Det saksofonriff-baserte refrenget på hiten «Saxophone» er eksempel på det lille ekstra som gjør dette til noe mer enn et gjennomsnittlig lettprodukt. For som sagt så har jeg vanligvis ikke noe til overs for lettprodukter. Men X-Queen anbefales. Lett.