Levende død

Nåde

Oktober (163 s.)

Johan Sletten skal dø av kreft. Han vet det, og han vet at det vil gjøre vondt. Johan elsker sin andre kone Mai, hun er lege og nesten 20 år yngre enn ham. Ekteparet bruker mye tid på å forholde seg til det uunngåelige, og til spørsmålet om hvor langt et menneske kan gå for å lindre smertene til den hun elsker.

Derfor vil

Nåde helt sikkert bli lest som et innlegg i debatten om aktiv dødshjelp, og Ullmann vil nok bli invitert til tabloide tv-programmer. Greit nok det. Denne romanen handler imidlertid vel så mye om livshjelp. Beskrivelsene av Johan Slettens katastrofalt dårlige første ekteskap, elendige forhold til sønnen og rutinemessige arbeidsliv (som får en oj så pinlig utgang) viser at det ikke nødvendigvis er bedre å leve enn å dø. I hvert fall ikke før en blir tvunget til å velge. Eller finner den store kjærligheten.

Kjærlighet og død. Dømt til å bli sentimentalt i bokform.

Men nei, da. Om ekteparet er dømt til tristesse, er ikke leseren det. En bortimot allvitende fortellerstemme hopper elegant fra tue til tue, skifter uanstrengt perspektiv og gir oss drypp fra Johan Slettens liv og virke. Til tross for den springende formen, der særlig tidssprangene er effektive og smarte virkemidler, holder romanen seg hele tiden i nærheten av bakken. Ullmann bruker et nøkternt og gjennomført språk, upretensiøst og glimtvis direkte morsomt. Det er befriende å lese en tekst som snakker så nært om det fjerne, lite om det store, morsomt om det tragiske og kort om det lange.

Nåde er Linn Ullmanns tredje bok. Alle gode ting er tre; Ullmann har fått teken.