Lide på stygge bondegårder

Fare, glass, trå varsomt. Å vifte med besserwieserbanner etter en forfatter som selger i kreti og pleti er som å tørke støv av en Swarovski-samling. En skal ikke kødde med noe folk er glad i.

Likevel er en litt emmen etter ni hundre blank. Ragde produserer hverdagsprosa full av rutiner og forknutninger; blabrete, tvangstankeaktig. Den siste boka er like traust som de forrige. Og det er fortsatt usikkert om det er terapi eller kikkermentalitet å lese om andres triste liv på denne måten.

Ragdes talent har blitt sirklet inn til dette med innlevelse i personene, men familieintrigene og bondemotivene er klisjébefengte og sjablongaktige. Dette frontkolliderer med karakterenes rettferdiggjørelse. For om onkel Erlend er engang så underbuksemorsom og gladtrist elskverdig i sin penthouse-leilighet i København, blir han dessverre litt tam som «den homofile sønn som gjorde opprør mot familien». Til tross for senere rehabilitering, nyansering, forbabling.

Det mistenkes at grunnen til at bøkene selger er at dette i grunn er en sitcom i bokform som holder spenningen oppe med nesten-incest og halvfordommer. Men for all del – hvor mange er det ikke som ser på Hotell Cæsar? Det er uansett sjeldent at noen våger å underholde i disse litteraturtider, og det tør Ragde.