Litt for gåtefullt om forakt

Moren til Finn dør, muligens av stahet. Finn setter seg på toget mot barndommens småby, tvunget til å tenke gjennom tilværelsen. Han treffer broren Tore, faren og barndomskompisen Freddy. Om ikke nytenkende, så i hvert fall et godt utgangspunkt.

Debutant Førsund skriver gåtefullt og mystisk om familierelasjoner, men jeg tar meg selv i å hele tiden vente på noen svar. De trenger ikke være overtydelige, men de trenger heller ikke være intetsigende. Ta denne: (…) etterpå gikk de på skøyter og spiste appelsiner og var akkurat sånn som alle andre. Og så, fra den ene årstida til den neste, slutta de å snakke sammen ved middagsbordet og alt var forandra. Tilbakeblikk som dette pirrer nysgjerrigheten min. Mulig jeg har forlest meg på Carl-Frode Tiller, men jeg savner uansett flere konkrete episoder som sier noe om hvorfor ting er som det er. Ja vel, det er skilsmisse og alkoholisme. Finn drømmer at han grisebanker broren sin. Broren og faren håner Finn, som var den eneste som forstod seg på moren. Men hva skjedde på veien?

Jeg forstår at greia kanskje er at hovedpersonen, som tittelen antyder, selv ikke forstår sin egen tilværelse. Men likevel, så mye død, begravelse og forakt pakket inn i et så levende språk, burde fått meg til å grine. Det gjorde jeg ikke.