Litt for lunt

Året er 1953 eller deromkring. Etter en grundig kartlegging av den svenske husmorens adferd på kjøkkenet er svenske forskere modne for å undersøke en annen gruppe: Ungkarene. Og hvor finner man vel flere og bedre ungkarer enn i en typisk, norsk bygd på indre østland. 12 forskere fra Hemmens Forskningsinstitut (HFI) i Stockholm inntar derfor bygdesamfunnet Landstad for å forske på ungkarers bruk av kjøkkenet.

Bent Hamer, mannen bak filmene Eggs (1995) og

En dag til i solen (1998), liker rolige, eldre menn. Både ungkaren Isak (Joachim Calmeyer) og forskeren Folke (Tomas Norström) er fåmælte typer, som gjerne tenker seg om noen dager før de sier noe.

Og godt er det, for et av de viktigste premissene for forskningsprosjektet er at det ikke skal være noen verbal kontakt mellom forskeren og hans objekt, ungkaren. Derfor bor den svenske observatøren i campingvogn, og studerer sitt forskningsobjekt fra en høy stol i hjørnet av kjøkkenet. Men den rigide, svenske empirien kommer selvfølgelig til kort, og vi blir vitne til et gryende bekjentskap mellom forskeren og hans objekt, med både hyggen og problemene det medfører.

Salmer fra kjøkkenet har absurde trekk, og særlig i første del av filmen går tankene til Roy Anderssons Sanger fra 2. etasje, med tablålignende scener og figurer som opptrer som ansiktsløse deler av samfunnsmaskineriet. Etter hvert som Hamer slipper oss inn på karakterene, forsvinner dessverre mye av det absurde perspektivet, og det som står igjen er stort sett en lun og koselig film om vennskap mellom voksne menn. Stødig spill, god humor og lekker scenografi til tross; det blir noe uforløst og forsiktig over det hele. Hamer har mer å gå på hvis han kan holde grepet helt inn.