Lovende mini-Bob

Det finnes mer takknemlige oppgaver enn å spille på festivalens siste formiddag, i solsteik og motlys. Men Jonas Alaska står der, litt krøllete og skamklipt, med hatt, dressjakke og munnspillstativ. Jonas, og de som har fulgt ham en stund, har sikkert hørt dette ørten ganger før, men det må liksom nevnes: likheten med den unge Bob Dylan er helt slående. Den blir ikke mindre når han og bandet drar i gang. Lydbildet er akustisk, og legger seg tett opp mot slik han høres innspilt – gjort mulig av et band på åtte mann, med innslag av banjo, slidegitar og el-orgel.

Til forskjell fra den unge Dylan, som må sies å ha oppnådd enorm anerkjennelse på tross av, ikke på grunn av, sine vokalprestasjoner, synger Jonas Alaska klokkerent og fint avstemt med bandet. Låtene er fine, og lander på den riktige sida av pop-gjerdet, der ørenes forventninger innfris, men overraskes nok til å ville lytte videre. Dette blir ekstra tydelig de to gangene bandet går av og Jonas Alaska står igjen alene med gitaren – låtene holder virkelig mål. Han introduserer selv, tegner og forteller litt rundt låtene. For undertegnedes vedkommende blir det for pludrete og definitivt too much information – jeg vil faktisk ikke vite nøyaktig når, hvor, hva og hvordan – det holder at det låter fint. Når det er sagt, er det prisverdig at en så ung artist kan framstå så ektefølt og ukynisk, sågar prøve seg på politisk visesang. «You’ll Never Sit Next to Me» er noe så sjeldent som politisk kritikk av rike folk som ikke vil betale skatt – i popdraktlåt. Så kommer hiten «In the Backseat», og stemningen tar nesten av.

Når så det absolutt skandaløse skjer – at å-så-sinna-skrikebandet Cancer Bats får gå på naboscenen, og dermed drukne Alaska med band i tusen stygge desibel, takles det med fatning. Bandet går av, og Jonas drar den siste låta alene. «Å, for en flink gutt!» utbryter en av de mange 37 år gamle damene i publikum. Damn right.