Lovende sytepop

The Cure har gjort det. New Order har gjort det. Og The Verve har definitivt gjort det. De har alle laget sytete poprock som driver deg inn i melankolien, men som samtidig får deg til å danse. Diskotek prøver det samme. Og faktisk: De gjør det ikke så aller verst.

Nå skal det sies at Diskotek ikke er bandet som pirker borti strengene på ditt aller dypeste, slik som noen av de ovennevnte har tendenser til å gjøre. Tekstene er i sjangeren «She’s so good to me and I love her so/it feels so good and I would like to keep her soul.»

Men det blir likevel bra. Trass søtladne tekster kan man ikke la være å rives med av den energiske popen. Diskotek byr på lettbeinte, upretensiøse låter som allerede etter en gjennomlytting sitter klistret i øregangene.

Riktignok med noen forbehold. For mens åpningssporet «Try and fail» og den noe roligere «More music» fenger med rare beats og catchy melodi, blir gladpoplåter som for eksempel «Happy now» i overkant glatte og naive. Det er helt klart up-tempolåtene som er denne platas sterkeste side. Diskotek kunne med fordel kjørt lengre i elektronikaretningen, og sløyfet et par låter. Men sett under ett lover Diskoteks første skive bra, på grunn av variert låtmateriale og fengende beats. Og den har bevist det den ville: at den absolutt går an å danse til.