Lun trubadur

Festivalteltet 20/8

Publikum: 400 (utsolgt)

Den håpløse idiotteknoen som har runget ut over teltet i timevis stilner. Folket klapper. Lars tusler frem på scenen. Folket jubler. Lars stemmer gitaren. Folket er over seg. Lars legger fra seg gitaren, tusler bort til pianoet og suser avgårde. Folket tar av.

Det er få artister i dette landet som innkasserer sanseløs jubel hver gang han slår an en åpningsakkord, og som får 400 ellers så kritiske studenter til å synge «det skjedde så mangt på Hovedøen en midtsommernatt» en tirsdag kveld i ølteltet.

Lars gjør det. Og det er ikke bare låtmaterialet som gjør det for ham.

Han har selv uttalt at det er svært få som er i stand til å spille låtene hans på en skikkelig måte. Det har han så evig rett i, og det er forsvinnende få som legger nok vekt på

musikeren Lars Lillo-Stenberg. Mannen spiller som en helt, og synger stort. Nytt for undertegnede er at han dessuten groover bra på tangenter. Enkelt og virkningsfullt er oppskriften. At han i blant husker låtene dårligere enn publikum settes på sjarmkvoten.

Så får det heller være at det alltid er en nisse blant publikum som er nødt til å skrike «hjernen er alene!» mellom vær eneste, forbanna låt. Det er liksom en del av pakka. Og Lars kan pakka si. Han leverer en (ifølge ham selv) spontan miks av gammelt, eldre, eldst, noen barnesanger og faktisk et par nye låter.

«Kast alle papirene. Det er så befriende». Det er jo nødt til å selge blant studenter. Og skrikhalsene får sin hjernesang også.

Det vil vel alltid være noen sure hipstere som kritiserer festivalen for å satse på et akk så velkjent og akk så folkelig fenomen som Lars Lillo-Stenberg. Mannen som sikrer at pengene strømmer inn uten at noen trenger å løfte en finger. Og vi har hørt låtene før. Mange ganger. Men det er nå en gang slik at mannen leverer. Igjen og igjen. Og studenter elsker det.

Så ingen sure miner, Lars er velkommen tilbake. Vi vil ha gamle sanger om igjen.