Luringen

Jeg hørte en gang en historie fra en fyr som hadde vært på konsert med raga-mestrene i India. Han var svært imponert over oppriktigheten de utviste da de etter en halvtime erkjente at nei, i kveld fikk de det ikke til: De meditiative strekkene og lange oppbygningene ledet ikke til det ønskede musikalske klimaks, hvorpå de rett og slett avbrøt konserten.

Tjue minutter ut i Paul Bleys soloimprovisasjoner i Jacobs-kirken tenkte jeg at det hadde vært like greit om det var tradisjon for slik oppriktighet også under Oslo jazzfestival. Da hadde det aldrende geniet tatt oss med fra en Chris Martinsk klangverden, via noe som gjerne kunne vært Hollywood-filmmusikk, inn i kakafoni og røff tangentbehandling, undertiden ispedd hans evinnelige skeive bluesfraser og sitater fra Carla Bley-låtene han har spilt siden 60-tallet. Det hele forløp med lite iørefallende struktur og formmessig helhet, og jeg kjedet meg.

Men så klarte han fordundre meg å ro det hele i land igjen, og vise sitt mesterskap, særlig hva registerbehandling og bruk av pauser angår. Avslutningen fikk meg nesten til å grine. Raga-mestere scorer kanskje høyt på oppriktighet, men Paul Bley er nok hakket vassere når det kommer til å gjennomføre en middelmådig kveld på en fullstendig respektabel måte.