Lyd fra rommet

Hvis jeg hadde hatt et jagerfly, skulle jeg ha hatt et dritfett anlegg i det. Og hadde jeg spilt Middle of Mist på det anlegget, ville jeg ha rukket å fly herfra til Moss på den tida det tar før romklangen dør ut etter at Terje Isungset har slått på en tromme eller et skiferstykke, spilt på munnharpa si eller blåst i elektikerslangen sin.

Middle of Mist er i hovedsak spilt inn i Emanuel Vigelands Mausloleum på Slemdal, et rom som med sin enorme resonans tillater at grensen mellom rommets akustiske og instrumentenes klanglige karakteristika utfordres og utforskes.

Tidligere har multiinstrumentalisten og instrumentmakeren Isungset gitt ut en skive hvor alle instrumentene var laget av is. Middle of Mist er en plate med prøving og feiling. «Hva om jeg spiller på masse forskjellige instrumenter i dette rommet, hvordan vil det låte?», synes mottoet å være. Mye er vellykket; fremragende eksempler på det er skiferklangen i «The Bog», samt sporene «The Path» og «The Knoll», sistnevnte med en herlig avvekslende melankolsk melodi.

Isungset lykkes i å etablere et helhetlig naturromatisk lydunivers. Det eneste som forstyrrer idyllen er Isungsets hoiing og roping. Som en innpåsliten fyllik presser stemmen seg inn mellom all den deilige instrumentalklangen og ødelegger naturopplevelsen. Heldigvis gjelder dette kun et par av sporene.