Lyden av små føtter

«vi holder hverandre i hendene/ vi våkner til lyden av små føtter/ i andre leiligheter». Slik fortoner hverdagen seg for paret i Kristian Bergquists diktdebut. Finnes det noe verre enn å ha våknet til lyden av små løpende føtter og barnelatter i leiligheten, for så å våkne opp til brutal stillhet? Når barnelatteren stilner, forsvinner så uendelig mange løfter med den. Etter å ha mistet sønnen sin, prøver paret å holde hverandre gående. Prøver å samle bitene til et hele.

Hva nå, kjære er en stillferdig, men intens diktsamling som insisterer på å være en eneste stor kjærlighetserklæring til sønnen som ikke er der i dag, i morgen eller om seksti år. Og det er vanskelig å ikke bli følelsesmessig berørt. Diktene leter etter et språk som er mektig nok til å skildre tapet av barnet, tapet av fremtiden: «gi oss sønnen vår/ gi oss de kraftløse armene/ gi oss alt som var før/ gi oss det nakne, rimfrie diktet/ som ligger der inne».

Verden blir ikke avlyst selv om 155 barn omkommer i en skole i Beslan, selv om minst 200 barn ligger i en massegrav i Srebrenica, og en liten norsk gutt ikke lenger sitter på lekeplassen med en finger i nesen. Men fjerne og nære tap har noe til felles. Noe dør inne i dem som opplever dem: «ved siden av oss i sengen/ som en slags romdrakt/ ligger pysjen din».