Marx Martin

Ingen kan beskylde Don Martin for å surfe på trendbølger. Det er lenge siden politisk rap var helt stuerent i hiphop-kretser, men Gatas Parlament-medlemmet nekter å klartre ned fra barrikadene. Og mens andre norske rappere for lengst har konvertert til rap i stjerner og striper, klamrer Don Martin seg til den aggressive britiske rappen som herjet Europa tidlig på 90-tallet. Standhaftighet er vel og bra, men dette er likevel ikke all verdens å heise det røde flagget for.

Don Martin åpner plata med å sitere Karl Marx. Deretter går det slag i slag med sinte kampsanger mot imperialisme, saue-mentalitet og politrix. Det er «nonstop political hiphop, what’s up», som han selv sier med haltende britisk aksent. Riktignok skriver Don Martin ganske gode tekster, og tidlig i løpet låter dette både friskt og annerledes, om ikke akkurat revolusjonært nytt. Men han klarer ikke å holde moralen oppe gjennom hele marsjen, det blir for slitsomt, humørløst og monotont i lengden. Produksjonen er dessuten i overkant skranglete og nostalgisk, og med lange og irriterende dialog-samples.

Don Martins tredje og siste engelskspråklige utgivelse vil mye, men ender om som en ujevn affære for de spesielt interesserte. Revolusjonen er herved utsatt.