Maskinarbeideren

Martin Horntveth

Fast Motion ep

Smalltown Supersound

Et organisert takras.

Det er hva du får i nøyaktig 20 minutter fra Jaga Jazzists Martin Horntveth. Et evig jag av et rytmespor foran (ikke bak) et assortert utvalg gamle synther, knitring, klipp og støy. Dette er altså hva trommeslagere som går solo leverer nå for tiden. Ikke en eneste liten trommesolo, bare en frenetisk guidet tur gjennom maskinparken. Litt som å høre Jaga uten blåsere og med mindre melodiføring.

Det hele blir litt «se hva jeg får til med et sett gamle trommemaskinlyder

og det splitter nye dataprogrammet mitt». Av og til får Horntveth til ganske mye, det vil si: Han får til det eneste som betyr noe, nemlig at en hører ordentlig etter. Men på samme måte som en i et rom fullt av datamaskiner etter hvert filtrerer vekk all maskinstøyen, slik at en ikke hører den faktiske lyden i rommet, blir Horntveths harde lyder og intense rytmespor snart bare en bakgrunn: Det hardtslående lydbildet blir selvbekreftende og mister sin verdi.

En kommer bare

så langt med bra plateselskap, gode evner og progressiv genre. Hvor vil du, Horntveth, annet enn rundt og rundt i maskinparken?