Med føttene i røttene

Shining

Where the ragged people go

bp records

Her er føttene. Shining-gutta har tidligere lagt en hånd på norsk populærmusikk via Jaga Jazzist, Klovner i Kamp og Østenfor sol, men det er her de står. Med beina plantet i en moderne jazztradisjon med John Coltrane som stamfar.

Jazzisten Jørgen Munkeby har jaga sammen en kvartett av bekjente og nylig uteksaminerte fra jazzlinja på Musikkhøgskolen. Han har fått med seg Morten Qvenild på piano, Aslak Hartvig på ståbass og Morten Lofthus på trommer. Selv har han komponert låtene og fronter lydbildet med diverse saksofoner og en tverrfløyte i ny og ne. Frekk nok til å blåse opp trynet sitt på omslaget har han (eller bp records) også vært.

Munkebys temaer er, om ikke akkurat poprefreng, småskeive, men noenlunde konvensjonelle, ofte med et friskt og coolt preg av melankoli. Nå får de ikke stå mye i ro, det bærer titt og ofte ut i frijazza oppbrudd og improvisasjon. Shining lar ikke låtene sine stå uutforsket.

Plata har det presise samspillet og den instrumentelle virtuositeten en kan vente seg av fagfolk. De har ikke lagd den mest hardtsvingende og intense jazzplata, men roer det noe ned. Munkebys saksofon blir sjelden heseblesende, men ofte lekende og overraskende. Likedan er Lofthus\' trommer sjelden fresende, men i høy grad spennende og alltid i intens konversasjon med de andre musikerne. Hos Shining opptrer alle instrumentene svært rytmisk og rytmebærende. Det gnistrer dog ikke fullt så mye som hos relativt sammenlignbare størrelser som Atomic, Element og Urban Connection. Men Shining har altså en noe roligere stil.

Et nytt og godt band har landet blant en voksende skare unge norske jazzband som hverken dyrker fjelljazz eller crossover. «Spooks in the hall» heter åpningskuttet. Her er det kanskje noen spøkelser på gangen, men de er blåst liv i, tilført noe, og de danser. En plate som nok trives best med en aktiv lytter.