Med rett til å rime

Selv om det er vanskelig å ha tålmodighet for det, er det noe beundringsverdig over diktsamlinger som framstår som noe mer enn en tilfeldig sammenrasket samling tekster fra forfatterens skrivebordsskuff. I så måte fortjener Cornelius Jakhelln heder for sitt Quadra Natura-prosjekt: Over de tre første av fire planlagte diktsamlinger klarer han å skape interesse for hvor dette skal ende opp. Det er ikke det at det blir ekstremt enkelt tilgjengelig av den grunn, tvert imot, men når de store linjene omsider begynner å tre tydelig fram, begynner det altså å bli interessant.

Men det driter du i. For jeg skal vedde på at du ikke har lest de to foregående diktsamlingene – Gebura Muse og Yggdraliv. Du kommer ikke til å lese Fagernorn heller. Derfor kommer du aldri til å få vite at denne diktsamlinga er mer selvutleverende (eller -iscenesettende, folk juger som aldri før nå, og det er vel ingen grunn til å tro at Jakhelln er fullstendig ensartet ærlig i alt han finner på) enn de foregående, på godt og ondt, med mindre jeg forteller deg det.

Og det er i og for seg greit nok. Men la meg likevel servere et argument for at du i det minste kan bla i boka i butikken: Cornelius Jakhelln er en gammel satanrocker, og det er jo alltid tøft, og i Fagernorn bøtter han like godt på med rapp-referanser i tillegg. Tre subkulturer til prisen av en, med andre ord. Og å involvere hiphop er ikke en dum måte å prøve å få poesi til å bli mer i takt med dagens samfunn på – selv om 50 Cent kanskje ikke er vår tids Shakespeare, burde det være opplagt at hiphop på mange måter er mye nærmere å oppfylle de kravene god diktning stiller til seg selv enn mange diktere er. Diktere vil provosere, vrenge språket, rekonfigurere det kollektive underbevisste, eller kanskje bare skrive seg inn i buksa på vakre muser, eller «fly honeys», som det heter i rappterminologi. Alt dette gjør dagens beste rappere vesentlig bedre enn diktere flest. Derfor er det ikke så rart med prosjekter som dette, hvor Jakhelln i hvert fall i enkelte passasjer tilstreber en tilnærming på tvers av kulturuttrykkene.

Problemet er selvsagt at det betyr at deler av Fagernorn må leses høyt, eller egentlig framføres, for at det skal funke. Men det er bare som det skal være – det er en del av Quadra Natura-opplegget at dikteren må tilbake til sine urnordiske skalderøtter, og da er det bare rett og rimelig at han frasier seg retten til å tie.