Mektig og mystifiserende

The Third and the Mortal

Memoirs

VME

Det har gått fem år siden sist vi hørte fra det daværende tungrockbandet The Third and the Mortal. På

Memoirs fremtrer trondheimsbandet med en ny sound. Her blandes genre i en rik og variert lydverden. Tungrock-gitarer møter Portishead-trommer, vokalen kan være opera-aktig mens plater skrætsjer i bakgrunnen. En slags dyster Metropolis-stemning er fremtredende på platen.

Bandet har fått med seg flere gjestesangere på dette albumet, deriblant Kirsti Huke, som synger på tre spor. På sangen «Zeppoliner» leder hun an med kraftfull og kommuniserende vokal. I bakgrunnen murrer gitarer og strykere. Her har bandet fått til et lite epos, der de bygger opp mot stormfulle høyder. Sangen er ett av flere høydepunkter på Memoirs. Et eksempel på bandets sans for det dramatiske og storslagne.

Men noen ganger virker tekst og musikk i overkant dramatisert. Som i sangen «Those of my kind»: «God gave this promise / life it would be good (...) how do you know he won\'t fuck up your mind?»

Der sangene eller tekstene er svake, holder lyden bedre kvalitet. Bandet eksperimenterer bevisst og orginalt. Dermed kan trommer låte som maskiner, gitarer kan bjeffe eller klokker slår varslende. Det er et mektig lydbile. Men forøvrig kan det være vanskelig å gripe helheten på cd-en Memoirs. Til tider er The Third and the Mortal sitt prosjekt så mystisk at vi ikke aner hva eller hvor de vil.