Nytt album:
Nytt album: "Likevel er Animorphs et sånt album du kan spille for noen som egentlig ikke liker punk, og få høre at «aah, men dette likte jeg jo faktisk», skriver vår anmelder.

Melk og Honningbarna

Punkyndlingenes retur er både røff, diggbar og totalt intetsigende.

Publisert Sist oppdatert

Animorphs

  • Artist: Honningbarna
  • Sjanger: Rock/Punk
  • Plateselskap: Nye Blanke

Neida, det er ikke en bok du plukket opp på i en kurv på et skolebibliotek, det er Honningbarnas sjette album. Animorphs kommer hele fire år etter siste plate, 2017s Voldelig lyd, og selv om nesten halve albumet allerede er utgitt som singler, er forventningene store.

De første fire låtene innfrir, og dundrer avgårde med full kraft. Det tidvis slibrige uttrykket som har skint gjennom på noen av bandets senere album, drukner i drønnende feedback og en bunnløs råhet. Det henger en final boss-stemning over denne delen av plata, og det kunne vært et klimaktisk øyeblikk for bandets velkjente aggresjon. Men klimakset blir hengende i lufta, for denne gangen er det nesten umulig å gripe fast i hva de egentlig er sinna på.

Les også: Nytt album fra brenn.: Sylskarp og uraffinert kødding

Der punken pleide å møte både politisk, betent og konspiratorisk tematikk hardt og beint på, tar Honningbarna her et steg til siden og tilbyr heller sine skråblikk på pandemi, Afghanistan og på livet. Sistnevnte tema er i overvekt, og uttrykkes gjennom enkel, litt usammenhengende poesi. Tar man bort musikken, krymper Animorphs til en norsk take på Rupi Kaur.

Jeg forteller en kompis hva jeg anmelder, og får kontant i retur at «punken er død». Og selv så tumblr-emo som det er blitt å si det, så har han kanskje et poeng. Lar vi den så leve likevel, er det Honningbarna leverer en dekonstruert, nærmest vrengt tolkning av sjangeren. Selv en god mengde feedback og trøkk dekker ikke over at dette albumet, til tross for å være lyrisk svakt, musikalsk er svært velkomponert. Det riffes, kores og eksperimenteres, dog godt innenfor det etablerte og balanserte.

Albumet innledes med et minutt dype, KONGOS-lignende trommer. Gjennom femtesporet «En av oss er en idiot» er det sterke hint av melankolien til Muse eller norske The New Death Cult. På «Det kommer til meg» har refrenget tatt beina fatt og gått hele veien fra punk til post punk til shoegaze. Og jevnt i bakgrunnen murrer det noe elektronisk, små hintende nikk til den moderne elektropoprocken.

Les også: Barnslig og behagelig fra Dinosaurtegning

«Når vi blir eldre skal vi selge ut», annonserte Honningbarna på forrige album. Så gamle har de enda ikke blitt, og det er først og fremst populariteten deres som matcher dem med P3 enn så lenge. Likevel er Animorphs et sånt album du kan spille for noen som egentlig ikke liker punk, og få høre at «aah, men dette likte jeg jo faktisk». Det er veldig lett å like og nyte, men ikke alltid for de rette grunnene. Som Honningbarna selv startet albumkarrieren sin med å konstatere «rock ’n’ roll har blitt klisje». Kanskje er de nå på vei dit selv.

Powered by Labrador CMS