Mellomstor Grande

Et nachspiel i en spionfilm fra 70-tallet. Damer med høyt hår danser, en småsliten Burt Bacharach i hvit smoking lener seg mot den psykedelisk mønstrede tapeten, mens Frank Zappa blander seg nok en gin-tonic. Lyden av Fevergreens tar deg med på en fargerik tidsreise, men falmer dessverre altfor fort.

Fire år etter første lp-en Utopiske danser har den autodidakte tonekunstneren El Grande stukket hodet ned i easy-listeningposen for inspirasjon. Det er for så vidt et sympatisk prosjekt Grande begir seg ut på. Platen er lett avantgarde og morsomt småeksperimentell, men likevel tilgjengelig nok til at den er enkel nok å lytte til for de fleste. Komponistens uttalte mål om Fevergreens; «at alle som lytter skal få lyst til å synge og danse, strekke seg mot stjernene i årvåken henrykkelse og bli ett med alt», er imidlertid i overkant ambisiøst.

Utgivelsens største problem er nemlig at den stivner litt for fort i sin egen idé. Halvveis gjennom platen blir det vanskeligere å skille låtene fra hverandre. Noen få gode elementer er ikke nok til å fylle en hel cd. Jeg savner mer trøkk, flere overraskelser, og ikke minst, mer av den euforiske energien El Grande så gjerne vil formidle. Stjernene henger der, nachspielet er ikke slutt ennå, men du vil hjem.