Mer enn banan

«Boka du nå skal lese, peker i alle retninger», skriver redaktørene i forordet til 100 års ensomhet. Og det er av en eller annen grunn veldig vanskelig å få frem hvor rett de har i akkurat det uten å bruke uttrykk som «faen meg», «faen skjære meg», eller kanskje «inni helvete». For Selma Lønning Aarø og Line Baugstø har faen skjære meg inni helvete rett: dette er en eklektisk antologi. Eller en blanding av mye rart, om du vil.

Det de har gjort, er altså å be femten forfattere, fra John Erik Riley (smartistisk formeksperimenterende ironiker med hovedfag i litteraturvitenskap) til Gro Dahle (turbo-urkvinne med bakgrunn som formingslærer) til Henrik Hovland (eksyrkesmilitær voldsestetiker og barnebokforfatter) skrive om hver sin grunnlovsparagraf. Selve greia er selvsagt lett å gjøre narr av – «hvor blir det av Ravi og DJ Løvs tanker om paragraf 59, liksom?» – men ideen er i det minste *interessant*.

Grunnloven er tross alt den lille tekstremsa som ligger i bunn for norsk juss, og juss er makt, og makt er sexy, og sexy er, som vi alle vet, alltid en bra ting. Men siden forfatterne har fått frie tøyler, er det langt fra gitt at tekstene egner seg til å anspore til dannet debatt om konstitusjonen og nasjonen. Velger du en tilfeldig tekst, *kan* du sitte tilbake med reaksjonen «hmm, hvordan *oppleves* egentlig odelsretten for den som har den og den som ikke har den, og hva har dette å si for utviklingen av den norske bondes, og i forlengelsen det norske folks, identitet, gruble gruble?», men du kan like gjerne ende opp med «PRÆ HÆ HÆ, han ringer MORA SI for å diskutere grunnlovens paragraf 1, for en crazy ass mofo».

Derfor koker det, som det gjerne gjør med antologier, ned til den såkalte Twist-testen: finnes det noen godbiter her? Og det gjør det: både banan, kokos, engelsk karamell og lakris. Samt litt småkjedelig nougat, men det får du tåle, du er tross alt voksen nå.