Merkelig blanding

Run DMC Crown Royal

Arista Records

Disse guttene var mine helter. Jeg kjøpte Adidas-sko og jeg begynte å like Aerosmith på grunn av dem. På begynnelsen av nittitallet var de ikke så kule lenger, og plata

Down with the king var en gedigen skuffelse. Men likevel, de har revolusjonert rap\'en med sin flørting med andre musikksjangre. Ikke mange artister kan måle seg med dette.

På Crown Royal pøser Run DMC i kjent stil på med gjesteartister. Med navn som Nas, Method Man og Prodigy (Mobb Deep) får man høye forventninger. Resultatet blir dessverre altfor blandet, både i sjanger og kvalitet. Det blir for mange hybrider som ikke fungerer.

«Them Girls» med Fred Durst (Limp Bizkit), høres ut som en barnslig blanding av banjo-Kari og Beastie Boys.

Everlast er mannen kjent fra House of Pain og låta «Jump» (around jump around, jump up jump up and get down), som spilles på enhver Blindern-fest når gutta skal være macho og poge. Everlast har funnet ut at han vil være bluessanger i stedet for hardcore-rapper og gjør en grei figur med lekkert gitarspill i «Take The Money and Run», en cover av en gammel Stevie Miller-sang.

Tittelsporet, en Leone/Morricone-spaghettiwestern-inspirert «Crown Royal», gir en følelsen av å entre en saloon i ville vesten og vite at alle frykter din raske venstrehånd. Dette er det eneste sporet uten gjester, og her viser Run DMC hva de er gode for.

Platas overraskelse er nok at «It\'s over» med fløtepop-produsenten Jermaine Dupri (mannen bak Usher og Mariah Carey) faktisk ikke er så ille. Han kjører på med full trøkk i stemmen fra første beat.

De kunne imidlertid ha spart seg for bonus-tracket, en versjon av åttitalls-hiten «Walk this Way» i en house/trance-mix.

Alt i alt virker det som om låtenes kvalitet avhenger av om gjestene har hatt en god eller dårlig dag. Det blir kanskje litt for mye flørting og for lite scoring. En middels god produksjon jeg knapt ville brukt penger på.