Mew learns to rock

Det har gått to år siden Mew slapp gjennombruddsskiva Frengers. Albumet produserte hits som «Am I Wry? No» og «Comforting Sounds». Nå er de ute med fjerdealbumet Mew And The Glass Handed Kites, og overraskende nok klarer de fire danskene å imponere igjen.

Det nye albumet er mer rocka enn du noen gang tidligere har hørt Mew. Samtidig klarer bandet å holde på mye av særegenheten de tidligere har vært kjent for. Vokalist Jonas Bjerres stemme er like androgyn og drømmende, men kanskje ikke fullt så fremtredende som tidligere, uten at det er noe minus. Heller tvert i mot.

Mew viser med dette albumet at de har utviklet seg som band. De legger lista høyt, men klarer allikevel å lage ei skive som er fullt på høyde med den forrige plata. Mew And The Glass Handed Kites har kanskje ikke den store hitsingelen, men det gjør ikke noe. Låtmaterialet er uansett jevnt over meget godt. «Apocalypso» og «The Zookeeper’s Boy» er to låter som definitivt har take-off potensial på konsertene bandet skal spille rundt om i Skandinavia i høst. Dessverre dabber albumet litt av mot slutten, og de to-tre siste låtene kunne fint ha vært kuttet vekk. Dessuten er ikke singelen «Special» noe å rope høyt for, man kan lure på hvorfor denne er valgt ut som singel. Dette til tross, Mew leverer så det holder i massevis. Gled dere.