Min kosteligste

Slåssing med balroger er vel og bra, men jeg følte det var noe som skurret. Er dialogen litt krøkkete, tenkte jeg i mitt stille sinn. Er kanskje skuespillet en anelse maniert? Dette anslaget er vel ikke fulltreff, sånn som forrige gang? Kjetterske, vonde tanker plaget meg. Kan regissør Peter Jackson ha bommet? Kan ventetiden ha vært forgjeves?

Så ankommer Gandalf og kompani Théodens hoff. Rohans banner løsner og flyter gjennom vinden, og kongen røskes ut av besettelsen. Det står klart for meg at svaret på min tvil er et

nei som runger lik hornet i Helmsdypet. Dialogen er ikke krøkkete, den er episk. Skuespillet er ikke maniert, det vi bivåner er sagnhelter i levende live. Anslaget er dvelende fordi dette er den miderste filmen i en trilogi.

For ikke å snakke om landskapsbildene, kulissene, effektene og slåsskampene. Dette er populærmytologi som forslår, og ved valarenes nådige velsignelse har produsentene latt Jackson bestemme. All makt til nerdene! Jackson vrir det som finnes av drama, romantikk, action og comic relief ut av bøkene, og han tar det visuelle til hjelp på en slik måte at filmene gir fortellingen ytterligere dybde.

Enkelte scener får det til å grøsse deilig på ryggen, og fyller en med følelsen av at det finnes godhet, sannhet og rettferd i verden, og at den er verdt å kjempe for. Kloke designvalg har blitt fattet ved å hente motiver direkte fra kjente og kjære Tolkien-illustratører. Vellykkede lån fra Allan Lees malerier er spesielt tydelig.

At du kommer til å hate To Tårn hvis du hatet Ringenes brorskap er mulig. At du kommer til å finne et eller annet å irritere deg over hvis du er typen som lot deg plage av at Tom Bombadil ikke kom med i filmene er sannsynlig. At alle vi andre vil elske den er helt sikkert.

Og Gollum? Gollum fortjener en Oscar.