Minnet som ble en hage

Romanen Huset bærer preg av å være skrevet av en poet. Språket er luftig og rytmisk, og bildene dominerer fortellingen. Vi møter Mia som bor på et sjømannshjem. Hun leser bøker i fragmenter og tenker på et hvitt rom, sin fortid, blomster.

Språket er observerende. Mias prosjekt er å grave seg dit hvor ordene slutter: «hun går dit hvor det ikke finnes vegger, ikke finnes avgrensning, ikke finnes noen endelig form».

Samtidig er det en regnfull sommer. Boken medierer lyset: faretruende fredelig og stille dramatisk. Gjennom visjoner av spisse kniver introduseres selvdestruktive elementer, og en post-apokalyptisk, indre verden åpenbarer seg. Mia vil erstatte det vonde med det grønne: «Mia husker stemmen til Bo, men hun husker ikke hva de snakket om, hun ser trærne, hun ser skogen». Også leseren blir ført bak lyset. Vi får aldri vite hva som skjedde mellom Mia og Bo: Er han død? Hvem drepte ham?

Erkjennelsesforsøkene gjennom språket gjør at romanen minner om debuten til Carl Frode Tiller, Skråninga. I begge blir skrivingen en mental leteaksjon via det fortrengte. Forskjellen er at Mia ikke prøver å huske. Hun vil glemme, fylle, retusjere. Og selv om mye i konsekvens forblir uavklart, gjør det ingenting. En halvdunkel, poetisk stemning er spenning nok.