Monotont

Å lage god monoton musikk, som ikke er kjedelig, er veldig vanskelig. Litt

for vanskelig for Huntsville, viser det seg. CD’ens fire låter har innslag av

trance, acid, drum n’ bass, ambient, samt gitar og mer vanskelig definerbare lyder. Den flere minutter lange pipingen på platas begynnelse

melder om musikere med sans for det monotone, men som mangler øret for de musikalske omslag som trengs for å redde låtene fra å bli kjedelige. Og Huntsville er tidvis kjedeligere enn minimalisten Steve

Reich på sitt kjedeligste. Og det er ganske kjedelig. Det er for eksempel

rørende optimistisk å tro at seks minutters lett klimpring på gitar alene blir bra. Da må man i det minste spille flere enn tre grep. Dog

klarer Huntsville tidvis å vekke interesse ved å ha gode partier der rytmene

sitter og man ikke blir irritert over disharmoni, men dessverre er ikke

dette nok til å redde en CD som er vågal i sitt forsøk på å blande

stilarter, men som ikke makter å gjøre det interessant nok. På sitt verste

høres de ut som to kompiser som sitter på gutterommet der den ene mekker

trancerytmer på en gammel Mac, mens den andre forsøker å lære seg å spille

gitar. Huntsville må nok sette seg ned og stille spørsmålet om visse stilarter

rett og slett ikke kan blandes, eller at de kan det, men da av noen helt

andre.