Mørk kameleon

David Bowie kan ikke som andre artister bare gi ut en samling sanger og gi plata et eller annet tilfeldig navn. Nei, han må helst gjøre det hele til et konsept, enten spunnet rundt en figur han har skapt eller et fenomen han er opptatt av. Bowie tenker alltid helhet. Denne gangen er det ikke like tydelig hva han vil frem til, men det virker som om Reality handler om forsøket på å finne virkelighet blant all fantasien som blir spunnet rundt oss hele tiden. Selv om David Bowie gjerne kalles en musikalsk kameleon, hører man på

Reality med en gang at dette er en typisk plate av typen han har gitt ut siden midten av 90-tallet. Så har han da også hatt sin trofaste produsent-væpner Tony Visconti med seg. Den umiskjennelige kalde, litt mørke stemningen brer seg i rommet fra første til siste sang, selv om sangene er fulle av sjarm og intellekt. En personlig favoritt er raskt blitt den jazza og diskrete «Bring Me The Disco King».

Denne gang har 56-åringen Bowie tatt med to coverversjoner på sin nye plate. Den ene er «Pablo Picasso» av Jonathan Richman and The Modern Lovers, den andre er den nydelige «Try Some, Buy Some» av avdøde beatle George Harrison. Coveret til Reality er nesten verdt en anmeldelse i seg selv. Alle tekstene er trykt, designet er lekkert Dalí-inspirert, bildene likeså. Men er dette et kjøp for andre enn de som digger Bowie fra før? Tvilsomt. Strengt tatt gjør jo det ingenting, siden det stadig finnes nok av dem.